Jeg prøvde å sy buksedress i rosa paljettstoff. Det failet episk. Målte feil, sydde feil og ble feil. 

 "Denne buksa har plass til to, smukken!"  

Jeg syr en genser istedenfor.  

 "Det e du som bæstæmmæ" sa han, og stundens alvor gikk opp for meg. Meg? Hadde Per Sundnes virkelig utpekt meg til å avgjøre Melodi Grand Prix 2010? Jeg så inn i de vakre lyseblå øynene i det vennlige ansiktet som stakk opp av skjortehalsen slik disse froskene man skal fiske på Tusenfryd, og jeg trodde ham. Det er jeg som bestemmer.

Med fare for å velte potetgullbollen kastet jeg meg over min mors mobiltelefon og stemte på A1, retrofløtepusene over alle fløtepuser. Min mor hadde allerede gitt en stemme til fienden, denne blærete Didrik, og jeg stemte for sikkerhets skyld fire ganger på A1, slik at Per Sundnes skulle skjønne hvem det var jeg hadde bestemt at skulle vinne. Etter at dette var gjort og jeg hadde sendt «1» til 26600 hele fire ganger, lente jeg meg tilfreds tilbake i lenestolen. Min plikt var gjort, jeg hadde avgjort Melodi Grand Prix. 

 

Da de annonserte vinneren la sjokket seg som et altoppslukende mørke om hjertet. Denne suspekte fyren i hvit dressjakke, med mer fett i håret enn McDonalds har i burgerene sine, hadde vunnet. Tårene piplet frem. Per Sundnes løy? Det var da aldeles ikke jeg som hadde bestemt, det var tonedøve, middelaldrende kvinner som min mor som hadde bestemt. Sviket sved, jeg senket blikket, kunne ikke se inn i ansiktet hans, jeg følte dialekten hans ripe opp hjertet mitt.

Likevel, akk, jeg kunne ikke gi opp håpet. Per Sundnes, Norges mest jordnære skinkerytter, kunne da ikke lyve til sarte unge piker som meg? Her var det noe muffins, mosen var så full av ugler at de tøt frem og fløy sin vei. Da slo det meg. Dette var ikke verket til en mann med sansen for grelle klesplagg og fippskjegg, dette hadde konspirasjon skrevet over hele seg. Så klart! Regjeringen ønsket ikke å huse den internasjonale finalen neste år også, derfor løy de til Per Sundnes og sa at jeg stemte på Didrik, slik at A1, bidraget som faktisk hadde en mulighet til å vinne hele sulamitten èn gang til, ikke skulle vinne. Slik gikk det altså til at en slesk liten jypling i hvit dressjakke, jeg gjentar, hvit dressjakke, med en melodi så kjedelig at den gjør tånegleklipping til rene ekstremsporten i forhold, vant Melodi Grand Prix 2010.

Jeg beklager at jeg tvilte, Per. Æ elske dæ.

I går kom billettene til Evelyn Evelyn-konserten i Berlin, helt fra Tyskland. De ble levert på døren, og min far måtte ta de i mot siden jeg ikke var hjemme. 

Fordi jeg var "world customer" eller noe i den duren måtte jeg betale 33 euro i tillegg til billettprisen. Til tross for at de ble levert på døren syntes jeg ikke at jeg hadde fått valuta for de ekstra pengene. Jeg gikk derfor ut ifra at den utrolig store pappkovolutten de kom i hadde flere funksjoner enn å bare være en konvolutt, og at dette var grunnen til den høye prisen.  

I all min våpenringentusiasme og fittelærerhating har jeg helt glemt å blogge om den mest episke hendelsen så langt i 2010 (bortsett fra at jeg har fått en kjæreste som går på mekken som alltid er glad når jeg går forbi og vinker og mimer blowjob til meg i vinduet og at vi skal gifte oss da og at jeg vant VM i lange parenteser). 

Fra 29. april til 3. mai kommer jeg og mine episke følgesvenner Margrethe og Phil til å befinne oss i Berlin, der vi skal på konsert og se Evelyn Evelyn, den superfantastiske duoen bestående av Amanda F Palmer og Jason Webley. Sistnevnte har jeg kun nylig oppdaget, men mannen har SKJEGG og spiller TREKKSPILL og jeg tror at dersom det ikke fungerer mellom meg og mekkengutten så gifter jeg meg med ham i stedet. 



Mens våre medruss sjangler sjarmerende salongberusede rundt på Tryvann før de snubler ned i en grøft og sovner/har sex/voldtar/blir voldtatt, skal vi altså oppleve disse kjekke menneskene live og stalke de etterpå. Konsert- og flybilletter er allerede betalt, og gjett om jeg gleder meg! BERLIN, BEIBI! 

foto: privat  

Jeg har kjøpt meg en ny, diger ring som veier omtrent det samme som meg (tuller, den veier mer, nei, nå tulla jeg igjen, gitt). Tror den skal bli fast overlevelsestilbehør når jeg er ute, kan brukes som slagvåpen mot eventuelle voldtektsmenn. Om politiet senere ber meg beskrive ham kan jeg bare si at de skal lete etter en fyr med et hull i kinnet som matcher ringen min. Spurte pappa om vi kunne låse den inn i våpenskapet hans sammen med de andre farlige våpnene, men han mente den ikke har noe der å gjøre. Mannfolk! 

illustrasjon: privat

Hvorfor har de fleste tatoveringsstudioer hjemmesider som ser ut som om de tilhører lugubre, polske bordeller? "Svart bakgrunn, rød skrift og flammer er jo definisjonen på en tillitsvekkende og seriøs nettside!" må en eller annen tulling ha tenkt og dermed satt standarden for tatoveringsstudiohjemmesidedesign. Så nå tar jeg saken i egne hender og oppsøker studioene personlig for å finne det som minst sannsynlig ved et uhell kan komme til å merke meg for livet med en tribal- eller flammetattis. Og ser jeg så mye som antydning til en polsk hore tar jeg beina på nakken. 

Jeg må snart velge hva jeg vil studere. Etter å ha bladd gjennom NTNUs katalog over studietilbud og merket av alt som så interessant ut, endte jeg opp med to bachelorer, tre mastere og en doktorgrad. Noe sier meg at jeg må velge. Æsj. Også må jeg tenke på hva jeg vil jobbe som etter endt utdannelse, og begynte derfor å tenke over hvilke yrker alle mine positive egenskaper kan lede meg til.

Jeg er flink til mye. Jeg er blant annet en røver på klesvask, morra di-vitser og å bruke lange ord for å prate meg ut av vanskelige spørsmål jeg ikke vet svaret på ved å lire av meg en masse vås. Karrieremuligheten jeg kan utlede av dette må være å bli en frekk politiker med rene klær. Å studere statsvitenskap virker nemlig gøy, og etterpå kan man få jobb som rådgiver innen de forskjellige departementene. En forlokkende mulighet. "Hei" kan jeg si til Kunnskapsdepartementet, "Dere er fitter. Alt dere gjør er feil. Og Halvorsen, moren din er feit".  Det hadde vært saker.  

Da jeg var yngre var alt så mye lettere, da skulle jeg jo begynne på Galtvort, bli sammen med Fred (eller Frank, ser ikke forskjell), ha på meg spiss hatt og hjelpe til å drepe Voldemort. I virkeligheten kan jeg kanskje bli lærer, forfatter, lærebokforfatter, språkforsker, dame-som-kan-mye-om-historie, eller sint feminist på heltid. Tenk det, da kan jeg rope "alle menn er svin" på Tabloid og blotte mine ubarberte legger. Hadde vært saker. På den annen side har jeg litt lyst på et yrke der jeg kan bruke buksedrakt. Buksedrakt er snasent. Ha på fine klær og sitte bak et skrivebord og fortelle folk at de er fitter og at de ikke vet hva de driver med, mens jeg noterer i en bok og ser morsk ut. Eller kanskje jeg skal satse på en karriere som reklameskuespiller? 

Akk, mulighetene. 

www.fulheten.com

Takket være norskelæreren min som er noe som begynner på f og slutter på itte, måtte jeg altså ta norsk som privatist. Da stod jeg igjen med en fredag der jeg kun hadde to timer gym, og bestemte meg derfor for å ta gym også som privatist. Siden jeg forrige termin tok Sosialkunnskap som privatist, har jeg nå 17 skoletimer i uken. Og fri hver fredag.